Romfart

Jorden: Hva gjør den blå planeten spesiell?

Den tredje planeten fra solen er den eneste verdenen vi vet har liv. Middeldiameteren er omtrent 12 742 kilometer, og avstanden til solen rundt 149,6 millioner kilometer. Hav dekker 71 prosent av overflaten; flytende vann, en oksygenrik atmosfære og et globalt magnetfelt bidrar til å gjøre planeten beboelig.

VIIRS-sammensetning av Afrika og havområdene rundt fra seks Suomi NPP-baner i januar 2012
VIIRS-sammensetning av Afrika og havområdene rundt fra seks Suomi NPP-baner i januar 2012
Bildekreditering: NASA / NOAA · Public domain · Vis bildekilden ↗

Kort fortalt

Diameter
Omtrent 12 742 km i gjennomsnitt
Avstand fra solen
Omtrent 149,6 millioner km (1 AE)
Omløpstid
Omtrent 365,25 døgn

Sett fra den andre siden av månen rommer en liten blå kule alle byer, skoger, hvaler og mennesker du kjenner. Jorden er den tredje planeten fra solen, har en middeldiameter på omtrent 12 742 kilometer og er den eneste verdenen vi med sikkerhet vet har liv. Den går rundt solen i en gjennomsnittlig avstand på 149,6 millioner kilometer, én astronomisk enhet, og bruker omtrent 365,25 døgn på omløpet.

Dannelse og indre lag

Jorden ble bygd opp av støv og stein i soltåken for omkring 4,54 milliarder år siden. Mens den unge planeten var varm og smeltet, sank jern og nikkel innover, mens lettere silikater steg mot overflaten.

Jordskorpen er i gjennomsnitt rundt 17 kilometer tykk. Kontinentalskorpen er omtrent 30–50 kilometer tykk, mens havbunnsskorpen bare er 5–10 kilometer. Under ligger en rundt 2 900 kilometer tykk mantel; bergarten er fast, men strømmer langsomt over geologiske tidsrom. Kjernen består av en flytende ytre del og en fast indre kjerne med radius på omtrent 1 220 kilometer og temperaturer rundt 5 000–6 000 °C.

Jordens indre med skorpe, Moho, mantellag, D″-laget, ytre kjerne, grensen mellom flytende og fast stoff og den indre kjernen; bokstavene viser lag i atmosfæren
Jordens indre med skorpe, Moho, mantellag, D″-laget, ytre kjerne, grensen mellom flytende og fast stoff og den indre kjernen; bokstavene viser lag i atmosfæren
Bildekreditering: Gringer、Washiucho · CC0 · Vis bildekilden ↗

Platetektonikk og magnetfelt

Jorden er den eneste planeten der platetektonikk er bekreftet. Mer enn tolv store litosfæreplater flytter seg noen centimeter i året, løfter fjell, åpner hav og utløser jordskjelv og vulkanutbrudd. Denne geologiske motoren former stadig overflaten på nytt og påvirker klimaet.

Bevegelsene i flytende jern og nikkel i den ytre kjernen skaper jordens magnetfelt. Magnetosfæren avleder partikler fra solvinden, bidrar til å beskytte atmosfæren og leder noen av partiklene mot områdene der nordlys og sørlys oppstår.

Jordens magnetosfære: Solvinden kommer fra venstre, møter buesjokket og strømmer rundt magnetfeltet og den lange halen på nattsiden
Jordens magnetosfære: Solvinden kommer fra venstre, møter buesjokket og strømmer rundt magnetfeltet og den lange halen på nattsiden
Bearbeidet fra: NASA · Public domain · Vis bildekilden ↗

Vann og atmosfære

Jordens plassering og klima gjør flytende vann stabilt på overflaten, der middeltemperaturen er rundt 15 °C. Havene dekker omtrent 71 prosent av overflaten og driver et kretsløp av fordamping og nedbør.

Atmosfæren består av rundt 78 prosent nitrogen og 21 prosent oksygen. Ozon absorberer skadelig ultrafiolett stråling, mens luften og havene fordeler varme over kloden.

Hvorfor er himmelen blå?

Sollyset inneholder mange farger. Luftmolekyler sprer kortbølget blått lys sterkere enn rødt og sender blått lys mot oss fra hele himmelen. Ved soloppgang og solnedgang går lyset gjennom mer atmosfære; mye av det blå lyset er allerede spredt bort, og oransje og rødt blir igjen.

Månen har for lite atmosfære til at dette skjer. Derfor er himmelen svart også på månens dagside.

Livets vugge

Liv fantes for minst 3,8 milliarder år siden. Det tilpasset seg ikke bare jorden, men forandret den: Tidlige fotosyntetiske mikroorganismer fylte etter hvert atmosfæren med oksygen. Vann, passende temperaturer, luft og magnetisk beskyttelse gjør til sammen jorden til vår kjente oase for liv.

Den blå kulen sett utenfra

  1. desember 1968 fotograferte Apollo 8-astronauten William Anders jorden som steg over månehorisonten. Apollo 17-mannskapet tok det klassiske bildet «Blue Marble» 7. desember 1972. Sett fra rommet forsvinner landegrensene, og tilbake står en verdifull og sårbar verden.

Kilder