Romleksikon
Den internasjonale romstasjonen (ISS)
Den internasjonale romstasjonen er et bemannet laboratorium for forskning i mikrogravitasjon, bygget i bane siden 1998 av USA, Russland, Europa, Japan og Canada. Den går rundt jorden på omtrent 90 minutter og kan sees som et klart lyspunkt over nattehimmelen.
Kom i gang med satellittobservasjon
Velg et sted, finn en passering og planlegg hvor på himmelen du skal se.
Kinas romstasjon (Tiangong)
Tiangong er Kinas bemannede romstasjon. Kjernemodulen Tianhe ble skutt opp i 2021 og danner et T-formet laboratorium sammen med modulene Wentian og Mengtian. Astronauter bor der i lengre perioder og utfører forsøk i mikrogravitasjon som er vanskelige å gjøre på jorden.
Hvorfor faller ikke satellitter ned?
Satellitter slipper aldri unna tyngdekraften: de faller hele tiden mot jorden. Farten sidelengs er så stor at jordoverflaten krummer seg unna under dem, og fallet blir til en bane.
Starlink
Starlink drives av det amerikanske selskapet SpaceX og leverer bredbånd gjennom et stort nettverk av satellitter i lav jordbane, blant annet til avsidesliggende områder, skip og fly. De første satellittene i konstellasjonen ble skutt opp i 2019; nyoppskutte grupper kan ses som et karakteristisk tog av lyspunkter.
Hvorfor ser jeg ikke en beregnet satellittpassering?
Forstå hvordan høydevinkel, sollys og vær avgjør om satellitten er synlig.
Romstasjoner
Romstasjoner er baser i bane der astronauter bor og utfører forsøk, mens andre romfartøy leverer mannskap, mat og utstyr. Sovjetunionen skjøt opp Saljut 1 i 1971; senere fulgte den internasjonale ISS og Kinas Tiangong.
OneWeb (Eutelsat OneWeb)
OneWeb drives av Eutelsat Group og leverer bredbånd fra lav jordbane, særlig til bedrifter, skip og fly. De første satellittene ble skutt opp i 2019; første generasjon bruker nær-polære baner rundt 1 200 kilometer over jorden og dekker derfor også høye breddegrader.
Qianfan-konstellasjonen (G60)
Qianfan drives av kinesiske Shanghai Spacesail Technologies og startet oppskytingen av en global bredbåndskonstellasjon i lav jordbane i 2024. Dekningen må overføres mellom mange satellitter etter hvert som hvert romfartøy passerer over brukeren.
China SatNet (Guowang)
Guowang er satellittnettet til China Satellite Network Group. Den første ordinære gruppen i lav jordbane ble skutt opp i 2024 for å gi bredbånd utenfor bakkenettenes rekkevidde. Systemet bygger på at forbindelsen overtas av nye satellitter mens de passerer, sammen med kompatible bakketerminaler.
Amazon Leo (tidligere Project Kuiper)
Amazon Leo, tidligere Project Kuiper, er det amerikanske selskapet Amazons bredbåndsnett i lav jordbane. Laserforbindelser mellom satellittene skal bidra til å nå områder uten gode bakkenett. Prototyper ble skutt opp i 2023, og den første ordinære gruppen fulgte i 2025.
Globale satellittnavigasjonssystemer (GNSS)
Navigasjonssatellitter sender nøyaktig tid og banedata fra atomklokker, slik at mobiltelefoner, biler og skip kan beregne posisjonen sin. De største systemene er amerikanske GPS, kinesiske BeiDou, russiske GLONASS og EUs Galileo; mottaket krever ikke mobilnett.
Værsatellitter
Værsatellitter måler skyer, havtemperatur og atmosfæren. Satellitter i polar bane skanner hele kloden, mens geostasjonære satellitter følger utviklingen av uvær over samme region. USA skjøt opp den første, TIROS-1, i 1960; i dag drives slike oppdrag av værtjenester over hele verden.
Jordobservasjon og fjernmåling
Jordobservasjonssatellitter registrerer endringer i jordbruk, skog, hav og byer for ressurskartlegging, kartverk og skadevurdering. Oppdrag fra USA, Europa, Kina og andre bruker også infrarødt lys og radar for å vise overflateegenskaper som øyet ikke kan se.
Forskningssatellitter
Forskningssatellitter bærer teleskoper og eksperimenter over atmosfæren for å studere stjerner, sorte hull og partikler i rommet. Oppdrag fra NASA, ESA, det kinesiske vitenskapsakademiet og andre kan registrere ultrafiolett, røntgen- og gammastråling som jordens atmosfære stanser.
Geostasjonære satellitter
Geostasjonære satellitter følger jordrotasjonen 35 786 kilometer over ekvator og ser derfor nesten ut til å stå stille på himmelen. Det gir kontinuerlig samband, kringkasting og værobservasjon. USA skjøt opp den første, Syncom 3, i 1964; banen brukes nå av operatører over hele verden.
Amatørradiosatellitter
Amatørradiosatellitter videresender signaler mellom radioamatører på bakken og brukes også til undervisning og teknologiforsøk. Den første, OSCAR 1, ble skutt opp fra USA i 1961; senere har radioorganisasjoner og forskningsmiljøer over hele verden bygget egne fartøy.
CubeSats
CubeSats bruker standardiserte små konstruksjoner. Grunnenheten 1U er omtrent 10 centimeter på hver side og gjør det mulig for universiteter og små team å sende forsøk ut i rommet. Standarden ble foreslått av amerikanske universiteter i 1999 og brukes nå verden over til undervisning, forskning og teknologitesting.
Romteleskopet Hubble (HST)
Hubble er et amerikansk-europeisk romteleskop fra NASA og ESA, skutt opp i 1990 for å observere stjerner, galakser og det fjerne universet over jordens atmosfære. Astronauter besøkte teleskopet fem ganger for å reparere og oppgradere det, slik at samme observatorium fikk nye evner over tid.
Landsat
Den amerikanske Landsat-serien fra NASA og USGS har registrert jordoverflaten siden 1972, slik at forskere kan sammenligne flere tiår med endringer i de samme skogene, jordbruksområdene og byene. Multispektrale målinger viser plantehelse og overflatetemperatur i tillegg til synlige landskap.
NOAAs værsatellitter i polar bane
NOAAs amerikanske værsatellitter i polar bane skanner hele kloden mens jorden roterer under dem og leverer målinger av hav, land og atmosfære til værmodellene. De viderefører en observasjonstradisjon fra TIROS-1 i 1960 og dekker også områder uten målestasjoner på bakken.
Metop
Metop har vært drevet av Europas EUMETSAT siden den første oppskytingen i 2006 og støtter globale værvarsler og klimaovervåking. I tillegg til skybilder måler satellittene temperatur og fuktighet i ulike høyder og viser den indre oppbygningen av værsystemer.
Fengyun-værsatellitter
Kinas Fengyun-serie startet med en oppskyting i 1988 og brukes til værvarsling, tyfonalarmer og klimaovervåking. Satellitter i polar bane skanner kloden, mens geostasjonære fartøy følger samme region kontinuerlig; de to perspektivene utfyller hverandre.
GOES
NOAAs amerikanske GOES-satellitter følger Amerika og havområdene rundt kontinuerlig for å spore orkaner, tordenvær og branner. Serien startet i 1975; den geostasjonære banen gir en sammenhengende film av været over samme region.
Copernicus Sentinel-satellitter
EUs Copernicus Sentinel-serie, skutt opp fra 2014, fordeler overvåking av land, hav og atmosfære mellom ulike oppdrag og gjør dataene fritt tilgjengelige. Sentinel-1 bruker radar om natten og gjennom skyer, mens Sentinel-2 tar multispektrale bilder.
Gaofen-satellitter
Kinas Gaofen-serie har levert detaljerte jordobservasjoner til landkartlegging, jordbruk og katastrofeberedskap siden Gaofen 1 ble skutt opp i 2013. Ulike modeller bruker optikk med høy oppløsning, radar eller stereobilder for å vise overflatedetaljer og måle terreng.
Yaogan-satellitter
Yaogan er en kinesisk serie for jordobservasjon med oppskytinger siden 2006 og offentlig oppgitte oppgaver som forsøk, ressurskartlegging og katastrofeovervåking. Serien omfatter optiske satellitter og radarsatellitter, men nyttelast og detaljerte oppdrag er ikke alltid offentlige.
Loft Orbital (YAM-serien)
YAM-satellittene til amerikanske Loft Orbital bærer kameraer, sambandsutstyr og forsøk fra flere kunder på felles plattformer som selskapet drifter. YAM-2 og YAM-3 ble skutt opp i 2021 og lar kundene gjennomføre romoppdrag uten å bygge en hel satellitt.
Arvaker-satellitter (N3X) for havovervåking
Norske Kongsberg begynte å skyte opp Arvaker-satellitter for maritim overvåking i 2025. De sporer fartøy gjennom AIS og signaler fra navigasjonsradar og supplerer kystradar med informasjon fra områder lenger ute til havs.
Progress-lasteskip
Progress er et russisk ubemannet lasteskip, første gang fløyet av Sovjetunionen i 1978, som leverer mat, vann, utstyr og drivstoff til romstasjoner. Det kan også heve stasjonens bane og frakter avfall bort for å brenne opp ved tilbakevending.
Tianzhou-lasteskip
Tianzhou er Kinas ubemannede lasteskip for Tiangong, første gang fløyet i 2017, og leverer forsyninger, forsøk og drivstoff. Det fyller også drivstoff på stasjonen, bidrar til banejusteringer og tar med avfall som brenner opp ved tilbakevending.
Cygnus-lasteskip
Cygnus er det amerikanske selskapet Northrop Grummans ubemannede lasteskip, første gang fløyet i 2013 for å forsyne ISS. Det returnerer ikke last uskadd til jorden, men tar med avfall fra stasjonen og brenner opp ved tilbakevending.
Dragon-fartøyene
Dragon-fartøyene fra amerikanske SpaceX frakter mennesker eller last til og fra ISS. Kapslene kan hentes etter landing i havet og bringe forsøk tilbake til jorden. Lastversjonen fløy første gang i 2010, mens Crew Dragon fraktet astronauter for første gang i 2020.
Bemannede Sojuz-fartøy
Sojuz er Russlands tremannsfartøy for reiser til og fra romstasjoner i lav jordbane. Det fløy første gang i Sovjetunionen i 1967 og er senere oppgradert mange ganger. Bare den midtre landingsmodulen fører mannskapet gjennom atmosfæren og ned på land.
Bemannede Shenzhou-fartøy
Shenzhou er Kinas bemannede romfartøy. Det fløy ubemannet første gang i 1999 og fraktet Yang Liwei på Kinas første bemannede romferd i 2003. Fartøyet betjener Tiangong og lander returkapselen på bakken med fallskjermer og støtdemping.
Solen: Hva får den til å lyse?
Solsystemets sentrale stjerne er en hovedseriestjerne av type G, omtrent 1,39 millioner kilometer i diameter, og har fått energi fra hydrogenfusjon i 4,6 milliarder år. Solflekker, solstormer og koronamasseutbrudd former rommet mellom planetene og skaper nord- og sørlys og annet romvær.
Merkur: Is på planeten nærmest solen
Den minste planeten bruker bare 88 dager rundt solen. Den har en enorm jernkjerne som strekker seg til omtrent 85 prosent av radien, en kraterdekket overflate og mer enn 600 °C forskjell mellom dag og natt. Likevel overlever vannis i varige skygger ved polene.
Venus: På størrelse med jorden, men ufattelig varm
Nattehimmelens klareste planet er 12 104 kilometer i diameter, omtrent som jorden. Den tykke CO₂-atmosfæren har skapt en løpsk drivhuseffekt med rundt 465 °C og 92 ganger jordens lufttrykk. Venus roterer langsomt baklengs; sovjetiske Venera-landere nådde overflaten, og Magellan kartla 98 prosent med radar.
Jorden: Hva gjør den blå planeten spesiell?
Den tredje planeten fra solen er den eneste verdenen vi vet har liv. Middeldiameteren er omtrent 12 742 kilometer, og avstanden til solen rundt 149,6 millioner kilometer. Hav dekker 71 prosent av overflaten; flytende vann, en oksygenrik atmosfære og et globalt magnetfelt bidrar til å gjøre planeten beboelig.
Månen: Hvorfor ser vi alltid samme side?
Månen er tidevannslåst til jorden: den roterer én gang på samme tid som den bruker på ett omløp. Derfor vender nesten samme side alltid mot oss, fra en gjennomsnittlig avstand på rundt 384 400 kilometer.
Mars: Spor etter vann i en rød ørken
Mars ser rusten ut fordi støvet er rikt på jernoksider. Enorme vulkaner, lange dalsystemer og gamle elveløp gjør planeten til et viktig mål for forskning på tidligere vann — og for vurdering av framtidige bemannede landinger.
Phobos: Månen som sakte nærmer seg Mars
Mars’ største måne er et potetformet legeme bare rundt 6 000 kilometer over overflaten. Den beveger seg innover med omtrent 1,8 meter per århundre og kan bli revet i stykker til en ring om noen titalls millioner år.
Deimos: Mars’ lille, potetformede følgesvenn
Den minste og ytterste av Mars’ måner er bare rundt 12 kilometer bred og dekket av et tykt støvlag. Den kan være en innfanget asteroide; fra Mars-overflaten ville den ligne en lyssterk stjerne som beveger seg langsomt.
Ceres: Hvem strødde salt i asteroidebeltet?
Det største legemet i asteroidebeltet er også beltets eneste dvergplanet. Dawn fant rester av salt vann under isskorpen og lyse saltavsetninger i Occator-krateret.
Vesta: Noen meteoritter på jorden kommer herfra
Asteroidebeltets nest mest massive legeme er omtrent 525 kilometer bredt og ble tidlig delt i jernkjerne, mantel og skorpe. Det enorme Rheasilvia-nedslaget var nær ved å knuse Vesta og slynget ut biter som nådde jorden som HED-meteoritter. Dawn gikk inn i bane i 2011.
Pallas: En uvanlig skrå bane
Pallas var den andre asteroiden som ble oppdaget, i 1802, og er det tredje største legemet i hovedbeltet. Banen heller rundt 35 grader, overflaten er tett dekket av kratere, og ingen romsonde har besøkt den.
Hygiea: Gjorde en kollisjon den rund?
Hygiea er hovedbeltets fjerde største legeme og største karbonrike asteroide. Very Large Telescope viste i 2019 at den er nesten kuleformet, kanskje etter at restene samlet seg igjen etter et enormt sammenstøt for rundt to milliarder år siden. Derfor kan den være den minste dvergplanetkandidaten.
Jupiter: En storm som har vart i århundrer
Jupiter har plass til omtrent tusen jordkloder, men ingen fast overflate å stå på. Stripene er hurtige skybånd, og den store røde flekken er en kjempestorm som har vart i århundrer.
Io: Vulkaner drevet av tyngdekraft
Den innerste av Jupiters fire galileiske måner er solsystemets mest vulkansk aktive verden. Tidevannsoppvarming driver mer enn 400 aktive vulkaner; svovel farger overflaten, der nedslagskratere nesten mangler.
Europa: Et hav under isen?
Europa er litt mindre enn månen vår og skjuler trolig et globalt hav under isskallet, med rundt dobbelt så mye vann som alle jordens hav. Derfor er den et hovedmål i letingen etter liv. Europa Clipper ble skutt opp i 2024 og skal etter planen komme fram i 2030.
Ganymedes: En måne større enn Merkur
Med en diameter på 5 268 kilometer er Ganymedes solsystemets største måne, større enn Merkur, og den eneste månen med et eget indre magnetfelt. Under isen kan det finnes mer flytende vann enn i alle jordens hav. ESAs JUICE skal etter planen gå inn i bane rundt den i desember 2034.
Callisto: Eldgammel historie skrevet i kratere
Callisto er 4 821 kilometer bred og har en gammel, tett kraterdekket overflate med det enorme fler-ringbassenget Valhalla. Et salt hav kan ligge under isen. Plasseringen utenfor Jupiters sterkeste strålingsbelter gjør månen interessant for framtidig bemannet utforskning.
Saturn: Hva består de vakre ringene av?
Saturns ringer ser ut som en sammenhengende skive, men består av utallige biter av is og stein. Planeten har lavere gjennomsnittstetthet enn vann og et sekskantet stormmønster rundt nordpolen.
Enceladus: Et hav som spruter ut i rommet
Denne ismånen er bare 504 kilometer bred. Søyler bryter ut fra tigerstripene ved sørpolen over et globalt, salt hav med hydrotermisk aktivitet, noe som gjør Enceladus til et av de mest lovende stedene å lete etter liv utenfor jorden.
Titan: Regn som ikke er vann
Saturns største måne er den eneste månen med en tykk atmosfære. Under den oransje disen danner metan skyer, regn, innsjøer og hav, mens et globalt hav av flytende vann ligger under isen. Huygens landet i 2005, og rotorcraftet Dragonfly ventes fram i 2034.
Uranus: Hvorfor går den rundt på siden?
Den sjuende planeten er en blek blågrønn iskjempe med en aksehelning på rundt 98 grader. Atmosfæren når omtrent −224 °C, den laveste målte temperaturen på noen planet. Voyager 2s passering i 1986 er fortsatt det eneste besøket; et framtidig baneoppdrag er under planlegging.
Neptun: Beregnet før den ble sett
Den fjerneste planeten er en blå iskjempe som ble forutsagt matematisk før den ble funnet med teleskop. Vindene kan overstige 2 000 km/t, og mørke stormer kan oppstå og forsvinne. Voyager 2 foretok det eneste besøket i 1989.
Triton: Månen som går feil vei
Neptuns største måne er den eneste store månen i retrograd bane og kan være et innfanget Kuiperbelteobjekt. Overflaten kan bli −235 °C, men har likevel geysirer av nitrogen og en rosaaktig kappe av nitrogenis. Om milliarder av år kan tidekreftene rive den til en isring.
Pluto: Ikke lenger planet, men full av overraskelser
Pluto var en gang den niende planeten, men ble klassifisert som dvergplanet i 2006. New Horizons fant aktiv geologi i 2015: hjerteformede sletter av nitrogenis, fjell av vannis og muligens et hav under isskorpen.
Haumea: Rotasjon som strekker en klode
Denne uvanlige dvergplaneten i Kuiperbeltet roterer på omtrent 3,9 timer og er strukket til en treakset ellipsoide. Den har en smal ring, to måner oppkalt etter døtrene til en hawaiisk gudinne og en overflate dominert av krystallinsk vannis.
Makemake: En frossen verden med en skjult måne
Makemake er den nest mest lyssterke dvergplaneten i Kuiperbeltet etter Pluto og har en reflekterende overflate av metanis. Den lyssvake månen MK2 ble kunngjort i 2016. Navnet kommer fra skaperguden i Rapa Nui-mytologien.
Eris: Den lille verdenen som endret lærebøkene
Eris er den mest massive kjente dvergplaneten og tyngre enn Pluto. Oppdagelsen bidro til IAUs planetdefinisjon fra 2006. Den følger en svært elliptisk bane ut til 97,6 AE, har metanis på overflaten og månen Dysnomia.
Europa Clipper: På jakt etter beboelige forhold
NASAs amerikanske Europa Clipper ble skutt opp i 2024 for å undersøke om havet under Europas is kan ha forhold som støtter liv. Fartøyet skal gå i bane rundt Jupiter og passere Europa mange ganger, slik at nærmålinger kan samles uten langvarig opphold i den sterke strålingen.
Psyche: En reise til en metallrik asteroide
NASAs amerikanske Psyche-sonde ble skutt opp i 2023 mot en metallrik asteroide, ulik de hovedsakelig steinete eller isrike verdenene mange andre oppdrag har besøkt. Sammensetning og struktur kan fortelle hvordan metalliske planetkjerner ble dannet.
Lucy: På besøk i solsystemets barndom
Lucy er en amerikansk NASA-sonde fra 2021 og det første oppdraget som skal nærstudere Jupiters trojanske asteroider. Passeringer av flere ulike mål skal gi spor etter hvordan det tidlige solsystemet ble dannet.
Bennu: Ingredienser til liv i en steinhaug?
Bennu ligner en haug med kullbiter, men menneskene sendte et romfartøy for å hente prøver. Materialet som kom tilbake, var ikke liv fra en annen verden, men spor etter kjemien som kan ha gitt livets byggesteiner.
Didymos: Prøvefelt for planetforsvar
Didymos og den lille månen Dimorphos ble valgt til menneskehetens første fullskala forsøk på å endre en asteroidebane. Den målbare omløpstiden til følgesvennen gjorde det mulig å se virkningen av sammenstøtet tydelig.
Dimorphos: Etter at menneskene ga den et dytt
DART-sondens siste handling endret rytmen i Dimorphos’ bane rundt Didymos. Planetforsvar handler ikke om filmeksplosjoner, men om målbare forsøk som dette sammenstøtet i 2022.
Apophis: Et nærbesøk i 2029
Apophis ble først vurdert som en mulig trussel, men den nære passeringen i 2029 er nå en sjelden forskningsmulighet. Jordens tyngdekraft vil merkbart endre asteroidens bane og kan også påvirke rotasjon og overflate.
Kometen 67P: Landing på en kosmisk badeand
En todelt form, klipper og støv — og en lander som spratt før den stanset. Rosetta og Philae viste at en kometkjerne er en aktiv verden, langt mer enn halen vi ser fra jorden.
Dinkinesh: Én passering avslører en familie
En kameratest for Lucy avslørte uventet at Dinkinesh har en todelt måne. Den korte passeringen viste at selv et lite hovedbelteobjekt kan være et sammensatt system.
Selam: En måne av to sammenhengende deler
Selam er én liten måne med to deler som berører hverandre. Formen viser at små verdener kan samles forsiktig og bevare en kontaktflate, uten å smelte sammen i en voldsom kollisjon.
Donaldjohanson: En tumlende kosmisk peanøtt
Lucys andre øvelsespassering viste en smal midje, to deler og en komplisert rotasjon. Selv en forholdsvis liten asteroide kan bære spor etter at bruddstykker har samlet seg på nytt.
Eurybates: Et gammelt medlem av en kollisjonsfamilie
Eurybates har en annen farge enn mange naboer foran Jupiter og er det største medlemmet i en familie etter en gammel kollisjon. Lucy skal undersøke om sammenstøtet blottla materiale fra asteroidens indre.
Queta: En liten måne funnet av Hubble
Queta ble oppdaget som et lyssvakt punkt ved siden av den langt klarere Eurybates. Banen til den lille månen kan brukes til å beregne massen til hele systemet.
Polymele: Et stjerneblink avslører en hemmelighet
Før nærpasseringen har forskere målt Polymeles flate form og funnet en følgesvenn ved å se asteroiden dekke fjerne stjerner. Slike okkultasjoner kan tegne omrisset av et objekt som teleskoper bare ser som et punkt.
Leucus: En rotasjon som tar en halv måned
Mens mange asteroider roterer raskt, bruker Leucus omtrent 18,6 døgn på én omdreining. Lucy skal undersøke hvordan de uvanlig lange dagene og nettene har påvirket overflaten.
Orus: Opphavet til en mørkerød stein
Orus er en mørk, rødlig trojanerasteroide som Lucy etter planen passerer i 2028. Sammenligning med andre mål skal vise om lik farge betyr felles opphav, eller skjuler viktige forskjeller i sammensetning.
Patroclus: En eldgammel dans for to
Patroclus og Menoetius er to nesten like store asteroider som går rundt et felles tyngdepunkt. Det doble systemet kan ha bevart spor etter hvordan smålegemer møttes i det tidlige solsystemet.
Menoetius: En tvilling, ikke en statist
Menoetius omtales som en måne, men er bare litt mindre enn Patroclus. Begge går rundt et felles tyngdepunkt, så systemet beskrives bedre som en dobbeltasteroide enn som ett stort legeme med en liten satellitt.
Mimas: Dødsstjerneansikt og kanskje et hav inni
Det enorme Herschel-krateret ga Mimas det berømte utseendet. Små variasjoner i rotasjon og bane har fått forskere til å vurdere om et forholdsvis ungt hav kan skjule seg under den tykke isskorpen.
Hyperion: En tumlende romsvamp
Dype kratere, lav tetthet og kaotisk rotasjon gir Hyperion et svampaktig utseende. Den uregelmessige Saturn-månen vender ikke samme side forutsigbart mot omgivelsene fra omløp til omløp.
Iapetus: To farger og en fjellrygg langs ekvator
Iapetus har én svært mørk og én lys halvdel, delvis fordi mørkt støv varmer overflaten og flytter is. En opptil flere kilometer høy rygg følger store deler av ekvator, men hvordan den ble dannet er fortsatt usikkert.
Miranda: En verden satt sammen som et lappeteppe
Klipper, furer og geometriske terrengområder fyller denne lille Uranus-månen. Det kompliserte landskapet kan skyldes sterk geologisk aktivitet eller at det indre ble omorganisert, men Voyager 2s passering i 1986 er fortsatt vårt eneste nærblikk.
Arrokoth: To isverdener som møttes forsiktig
Arrokoth ligner en snømann eller to flate steiner som berører hverandre. Formen tyder på at delene møttes langsomt i det ytre solsystemet og kan ha bevart måten de første planetbyggesteinene vokste på.
Parker Solar Probe: Hvorfor smelter den ikke?
NASAs amerikanske Parker Solar Probe ble skutt opp i 2018 for å fly gjennom solens ytre atmosfære, koronaen, og måle solvind og magnetfelt. Et varmeskjold og presis orientering beskytter instrumentene mens sonden undersøker hvorfor koronaen er mye varmere enn overflaten.
New Horizons: Forbi Pluto og fortsatt på vei
NASAs amerikanske New Horizons ble skutt opp i 2006 og foretok den første nærpasseringen av Pluto i 2015, med funn av isfjell og enorme sletter av nitrogenis. Sonden gikk ikke inn i bane, men fortsatte gjennom Kuiperbeltet og passerte Arrokoth i 2019.
Jupiter L4: Et lagrangepunkt for solen og Jupiter
L4-punktet i systemet solen–Jupiter ligger omtrent 60 grader foran Jupiter i banen. Det er et referansepunkt i rommet, ikke et fysisk objekt, og mange trojanerasteroider beveger seg i stabile områder rundt det.
Jupiter L5: Et lagrangepunkt for solen og Jupiter
L5-punktet i systemet solen–Jupiter ligger omtrent 60 grader bak Jupiter i banen. Det er et referansepunkt i rommet, ikke et fysisk objekt, og mange trojanerasteroider beveger seg i stabile områder rundt det.
Heliopausen: Hvor slutter solens boble?
Heliopausen er grensen der solvinden møter det interstellare mediet, ikke en fast vegg eller slutten på solens tyngdekraft. Endringer i partikler og magnetfelt viste når Voyager-sondene krysset den.
Ingen artikler samsvarer med søket