Miranda: En verden satt sammen som et lappeteppe
Klipper, furer og geometriske terrengområder fyller denne lille Uranus-månen. Det kompliserte landskapet kan skyldes sterk geologisk aktivitet eller at det indre ble omorganisert, men Voyager 2s passering i 1986 er fortsatt vårt eneste nærblikk.
Kort fortalt
- Engelsk navn
- Miranda
- Diameter
- Omtrent 472 km
- Nærbesøk
- Voyager 2, 1986
Miranda er en liten Uranus-måne med en overflate som et lappeteppe: gammelt kraterterreng, furer, rygger og skarpt avgrensede områder ser ut som kart fra flere verdener limt sammen.
Hvordan skapte en liten måne så stort terreng?
Tidevannsoppvarming og bevegelse i det indre er mulige mekanismer. Endrede baneforhold gir varierende gravitasjonsspenninger. Under trykk og over geologisk tid kan is flyte i stedet for å forbli stiv som en isbit.
Ble den knust og satt sammen igjen?
Det er en historisk hypotese, ikke en bekreftet opprinnelsesfortelling. Sikrere er det at overflaten ble endret i flere perioder. Forskerne sammenligner terrengalder, strukturer og modeller av det indre for å forklare hele mønsteret.
Hvor ekstreme er klippene?
Verona Rupes omtales ofte som en av solsystemets mest imponerende formasjoner, men høydeanslagene avhenger av synsvinkelen, og tyngdekraften er langt svakere enn på jorden. Viktigere enn dramatiske påstander om falltid er innsikten i at små ismåner kan bevare enorme brudd.
Hvilke bilder mangler?
Voyager 2s korte møte i 1986 dekket ikke hele kloden. Framtidige oppdrag må fylle mange hull. Miranda er som et album som er fengslende selv om bare noen få sider er åpnet.
