Heliopausen: Hvor slutter solens boble?
Heliopausen er grensen der solvinden møter det interstellare mediet, ikke en fast vegg eller slutten på solens tyngdekraft. Endringer i partikler og magnetfelt viste når Voyager-sondene krysset den.
Kort fortalt
- Type etikett
- Referanse for en grense i rommet
- Omtrentlig skala
- Rundt 120 AE
- Virkelig form
- Varierer med retning og solaktivitet
Solen sender kontinuerlig ut ladde partikler som solvind og blåser opp heliosfæren i det interstellare miljøet. Heliopausen er grensen der området dominert av solvinden møter stoffet mellom stjernene.
Rommet utenfor er ikke tomt
Det interstellare rommet inneholder tynn gass, partikler og magnetfelt. Heliosfæren er ikke en glasskuppel med et tydelig omriss som kan fotograferes. Forskerne kombinerer lokale målinger fra romsonder med observasjoner på avstand for å utlede egenskapene.
Hvordan visste Voyager at grensen var passert?
Voyager 1 krysset i 2012 og Voyager 2 i 2018. Endringer i partikler, plasma og magnetiske forhold avslørte grensen, ikke et synlig skilt. Målinger langs to ulike ruter er derfor særlig verdifulle.
Er 120 AE en nøyaktig radius?
Nei. Én astronomisk enhet er omtrent jordens gjennomsnittlige avstand fra solen; 120 AE angir størrelsesordenen. Den virkelige grensen varierer med retning og solaktivitet og er ikke en perfekt kule. Ringen i appen viser skala, ikke et levende målt skall.
Betyr kryssingen at solen er helt forlatt?
Den betyr at fartøyet har forlatt området der solvinden dominerer, ikke at det har unnsluppet solens tyngdekraft. Den langt fjernere Oortskyen gir en annen mulig grense for solsystemet. Å gå inn i det interstellare rommet og å passere alle legemer som hører til solen, er forskjellige milepæler.
