Hvorfor faller ikke satellitter ned?
Satellitter slipper aldri unna tyngdekraften: de faller hele tiden mot jorden. Farten sidelengs er så stor at jordoverflaten krummer seg unna under dem, og fallet blir til en bane.

Kort fortalt
- Kort forklart
- En bane er et vedvarende fritt fall
- Fart i lav jordbane
- Omtrent 7–8 kilometer per sekund
- Best synlighet
- Kort tid etter solnedgang eller før soloppgang
Kaster du en ball, faller den ned på bakken. Satellitter påvirkes også av jordens tyngdekraft, så hvorfor blir de værende der oppe? Det overraskende svaret er at satellitter faller hele tiden. De beveger seg bare så raskt framover at den krumme jordoverflaten hele tiden bøyer av under dem.
Hvorfor faller ikke satellitten rett ned?
Tenk deg at du kaster en ball vannrett fra et svært høyt fjell. Jo hardere du kaster, desto lenger kommer ballen før den treffer bakken. Ved høy nok fart følger fallbanen jordens krumning: Ballen fortsetter å falle mot jorden uten å nå bakken. Det er banebevegelse.

Må motorene gå hele tiden?
Som regel ikke. En rakett gir satellitten riktig høyde, fart og retning. Når den først er i bane, fører tregheten den videre. Motorer og små styredyser brukes hovedsakelig til å justere banen, unngå romskrot og styre satellittens orientering — ikke til kontinuerlig framdrift slik som på et fly.
Lav jordbane er heller ikke et fullkomment vakuum. Den svært tynne atmosfæren bremser ISS litt etter litt og senker banen. Derfor må romstasjonen med jevne mellomrom løftes høyere av besøkende romfartøy eller egne motorer.
Betyr en høyere bane større fart?
Vanligvis er det motsatt: Rundt samme himmellegeme går satellitter i lave baner raskere. Omtrent 400 kilometer over jorden beveger ISS seg med rundt 7,7 kilometer i sekundet og bruker cirka 90 minutter på ett omløp. Geostasjonære satellitter befinner seg rundt 35 786 kilometer over bakken og bruker nesten 24 timer.
Kan hvem som helst se satellitter?
Ja. Kort tid etter solnedgang eller før soloppgang kan det være mørkt på bakken mens satellittene fremdeles belyses av solen. Det reflekterte sollyset får dem til å ligne stjerner som glir jevnt over himmelen. Romstasjoner og rekker av nylig utskilte satellitter kan være særlig tydelige; de har ikke fargede navigasjonslys og blinker vanligvis ikke slik fly gjør.
Neste gang et stille lyspunkt krysser himmelen, kan du tenke på at det ikke er en lampe som henger stille der oppe, men en maskin som faller kontinuerlig i enorm fart.


