Den internasjonale romstasjonen (ISS)
Den internasjonale romstasjonen er et bemannet laboratorium for forskning i mikrogravitasjon, bygget i bane siden 1998 av USA, Russland, Europa, Japan og Canada. Den går rundt jorden på omtrent 90 minutter og kan sees som et klart lyspunkt over nattehimmelen.

Kort fortalt
- Operatør
- NASA, Roskosmos, ESA, JAXA og CSA (15 deltakerland)
- Siden
- 1998
- Formål
- Bemannet laboratorium for forskning i mikrogravitasjon og utprøving av teknologi for framtidige ferder lenger ut i rommet
Tenk deg en metallby på størrelse med en fotballbane som passerer over hodet mange ganger raskere enn et fly. Dette er Den internasjonale romstasjonen (ISS), det største kunstige objektet menneskene har satt sammen i bane.
Den drives av fem romorganisasjoner — NASA, Roskosmos, ESA, JAXA og CSA — og 15 land har deltatt i bygging og bruk. Stasjonen veier rundt 420 tonn og går omtrent 400 kilometer over jorden.

Hva er ISS?
Den russiske modulen Zarya ble skutt opp i november 1998. I tiåret som fulgte, leverte romfartøy moduler og solcellepaneler del for del, som å bygge med klosser på et kjøretøy som beveger seg i 28 000 km/t. Ekspedisjon 1 kom fram 2. november 2000, og stasjonen har vært kontinuerlig bemannet siden.

Hva brukes den til?
ISS er et laboratorium i mikrogravitasjon. Mikrogravitasjon betyr ikke at tyngdekraften er borte: stasjonen og alle om bord faller kontinuerlig rundt jorden sammen, og derfor ser de ut til å sveve.

Astronautene studerer væsker, flammer, planter og menneskekroppen og prøver livsstøtte- og dokkingteknologi. Forskningen kan være nyttig på jorden og forbereder mer fjerne ferder til månen og Mars.

Kan vi se stasjonen?
Ja, uten teleskop. Under en passende passering ligner den en klar stjerne som beveger seg jevnt over himmelen på noen få minutter. ISS går rundt jorden omtrent hvert 90. minutt, så astronautene opplever rundt 16 soloppganger og solnedganger i døgnet.
Planen er foreløpig å ta stasjonen ut av bruk omkring 2030 og deretter styre den kontrollert ned, slik at deler som overlever atmosfæren treffer et avsidesliggende havområde.


