Eris: Den lille verdenen som endret lærebøkene
Eris er den mest massive kjente dvergplaneten og tyngre enn Pluto. Oppdagelsen bidro til IAUs planetdefinisjon fra 2006. Den følger en svært elliptisk bane ut til 97,6 AE, har metanis på overflaten og månen Dysnomia.
Kort fortalt
- Diameter
- Omtrent 2 326 km
- Avstand fra solen
- 38–97,6 AE
- Omløpstid
- Omtrent 557 år
Fra Eris ser solen ut som en fjern, klar stjerne. Verdenen er omtrent 2 326 kilometer bred, litt mindre enn Pluto, men rundt 27 prosent mer massiv — den mest massive kjente dvergplaneten. Kunngjøringen i 2005 tvang astronomien til å avklare hva en planet er.
Mindre enn Pluto, tyngre inni
Diameteren er omtrent 2 326 kilometer og tettheten rundt 2,43 g/cm³, noe som tyder på en større andel stein enn hos Pluto. Blant legemer som går direkte rundt solen, ligger Eris på niendeplass i masse.
Lærebøkene måtte endres
Den 5. januar 2005 fant Mike Brown, Chad Trujillo og David Rabinowitz det langsomt bevegelige objektet på Palomar-bilder fra oktober 2003. Det fikk betegnelsen 2003 UB313 og kallenavnet Xena, ble kunngjort i juli og tidvis omtalt som den tiende planeten. Debatten førte til IAUs planetdefinisjon og kategorien dvergplanet i august 2006. I september fikk den navn etter Eris, den greske stridsgudinnen.
En fjern, skrå ellipse
Eris tilhører den spredte skiven, med eksentrisitet rundt 0,44 og banehelling omtrent 44°. Avstanden varierer fra rundt 38 til 97,6 AE, og omløpet tar omtrent 557 år. Den passerte aphel på slutten av 1970-årene og befinner seg fortsatt rundt 96 AE fra solen.
Stein under isen
Uten et romsondebesøk bygger modellene av det indre på masse, radius og tetthet. De antyder en steinkjerne, en mantel av vannis og en metanrik overflate. Infrarøde isotopmålinger i overflatemetanet kan tyde på at svak indre varmeaktivitet fortsatt finnes.
Dysnomia
Keck-observasjoner med adaptiv optikk oppdaget den lyssvake månen i september 2005. Dysnomia går rundt 37 000 kilometer fra Eris på 15,8 døgn i en nesten sirkulær bane og kan stamme fra et gammelt sammenstøt. Bevegelsen gjør det mulig å beregne Eris’ masse med banemekanikk.
En reflekterende, frossen overflate
Metanis og spor av nitrogen gir Eris en albedo rundt 0,96. Temperaturen varierer omtrent fra −243 til −217 °C. Fersk rim tyder på fornyelse; nær perihelet kan noe is gå over til gass og danne en midlertidig atmosfære, men den muligheten ligger flere hundre år fram i tid.
Hvor lyst ville dagslyset være?
Sollyset er rundt en titusendel så sterkt som på jorden. Det kan fortsatt lyse opp bakken, men gir lite varme. Besøkende måtte ta med all luft og energi og full beskyttelse mot ekstrem kulde; vanlige klær ville ikke holde.
