Pallas: En uvanlig skrå bane
Pallas var den andre asteroiden som ble oppdaget, i 1802, og er det tredje største legemet i hovedbeltet. Banen heller rundt 35 grader, overflaten er tett dekket av kratere, og ingen romsonde har besøkt den.
Kort fortalt
- Diameter
- Omtrent 513 km
- Gjennomsnittlig avstand fra solen
- 2,77 AE
- Omløpstid
- 4,62 år
Hvis de fleste asteroidebaner ligger som sporene på en grammofonplate, skjærer Pallas gjennom beltet i en bane som heller rundt 35°. Den andre asteroiden som ble oppdaget og det tredje største legemet i hovedbeltet har en tett kraterdekket overflate og er fortsatt ikke besøkt av et romfartøy.
Den andre asteroiden som ble oppdaget
Etter at Ceres ble oppdaget og deretter mistet av syne i 1801, beregnet Gauss banen. Under letingen fant Wilhelm Olbers et nytt bevegelig punkt over Bremen den 28. mars 1802: Pallas, oppkalt etter Pallas Athene. Først ble den kalt en planet, men senere ble den del av den voksende gruppen asteroider.
En uvanlig skrå bane
Pallas befinner seg i gjennomsnitt 2,77 AE fra solen og bruker 4,62 år på ett omløp. Helningen på 35° og eksentrisiteten rundt 0,23 gjør at banen skjærer hovedbeltet i uvanlige vinkler. Høye kollisjonshastigheter kan forklare den hardt rammede overflaten, mens helningen gjør romferder dit kostbare i drivstoff.
Et primitivt indre?
Pallas er en representativ B-type-asteroide med hydratiserte silikater, albedo rundt 0,14 og et svakt blålig spekter. Diameteren er omtrent 513 kilometer og tettheten rundt 2,9 g/cm³. Den kan ha bevart hulrom og er kanskje ikke fullstendig smeltet og lagdelt. En steinete kjerne, hydratiserte lag og gammelt regolitt er slutninger, ikke direkte målinger.
En voldsom kollisjonshistorie
Pallas roterer på 7,8 timer og har en aksehelning rundt 84°, noe som gir ekstreme årstider. VLT/SPHERE-observasjoner publisert i 2020 viste tett kratering; kratere bredere enn 30 kilometer dekker minst ti prosent av overflaten. En lys flekk i sør kan være salt og dermed et spor etter tidligere vannrelatert aktivitet. Gjentatte sammenstøt kan også forklare den uregelmessige formen.
Hvorfor har ingen romsonde besøkt den?
En stor endring i banehelling krever mye fart og drivstoff, ofte mer enn en ferd til Ceres eller Vesta. Gravitasjonsslynger og effektiv elektrisk framdrift kan hjelpe. Nære målinger av tyngdefelt, sammensetning og form kunne skille en differensiert protoplanet fra et porøst, opprinnelig legeme.
En av hovedbeltets tre store
Ceres, Vesta og Pallas inneholder til sammen mer enn halvparten av massen i beltet; Pallas står for omtrent sju prosent. Dawn utforsket de to første, mens Pallas fortsatt er et ubesøkt arkiv fra planetdannelsen.
